Bildet viser Schmettows allé. Den unike askealleen ligger i Norges nordligste herregårdslandskap, på Rotvoll i Trondheim. Schmettows allé er en av flere vegrelaterte kulturminner i Sør-Trøndelag. (Foto: Tove Eivindsen)

Landeveisalleer – en saga blott

Publisert:
10. august 2016
Av
Tore Edvard Bergaust, seksjonsleder Statens vegvesen

KRONIKK: Trærne kan være i ferd med å forsvinne fra våre gater og veier, skriver kronikkforfatteren som er bekymret over utviklingen.

Trær langs våre veier har gått fra å være en berikelse til å bli et sikkerhetsproblem. Det er en kulturarv som ikke råtner på rot – men hogges.

Hovedformålet med gater og veier er selvfølgelig kommunikasjon. Trærne langs veiene har imidlertid vært et verdsatt element langs våre veier. Det er et kulturelt uttrykk som har fulgt de veifarende i mange hundre år, trærne har blitt en integrert del av veg- og gatearkitekturen.

Trærne har vist veien frem til bygdas kirke, en herregård, en liten plass eller markert adkomst til byen eller byens viktigste gate.

Som markører i et landskap bidrar de til gjenkjennelse, orienterbarhet, kontinuitet og følelse av identitet. Det gir et element av varighet til landskapet, av det å høre til. Trær blir sett på som et trivselsskapende element. Trærne er med å skape stedet. Gamle allétrær i gater har vist seg å øke eiendomsverdier.

Veitrær hadde en praktisk betydning i tillegg til å være viktige landemerker og markører for de veifarende som understreket og forskjønnet landskapet. De ble sett på som nyttige. Trærne ga skygge og ly mot vind og regn, det ga trevirke, vedfang, dyrefôr ved lauving og fruktalleene ga mat.

I dag verdsetter vi i tillegg trærnes økosystemtjenester, deres evne til å gi bedre luft- og vannkvalitet, reduserer oppvarming og kjøling. Akkurat som mennesker søkt ly under trærnes beskyttende kroner før bilene entret arenaen, søker insekter, dyr og fugler fortsatt beskyttelse blant grenene, enten bare som et stopp på sin fred gjennom livet eller som et ønsket, beskyttet habitat. Særlig de gamle trærne bidrar til biologisk mangfold ved at de huser insekter, sopp, mose og lav. Det gir artsrikdom og forekomst av sjeldne arter.

Trondheim var kjent for sine omgivende alleer. Omkring 1830 fant man ut i hovedstaden at hovedveiene inn til Christiania måtte ha allétrær. Tanken var at alleen ville gi byen en verdig adkomst og være til glede for byens innvånere som også ville benytte veiene til spasergang i løvverkets behagelig, filende skygge utover mot landet i mangel av parker. Som tenkt så gjort. Dignitærer sikret derfor et tilstrekkelig sideareal og fikk plantet alleer på innfartsveien til Christiania.

Alleene fikk etter hvert sin oppblomstring landet rundt. Vi ser på dem som en naturlig del av vårt miljø, som noe som alltid har vært og alltid vil være der.

Men nå lider trærne og er truet.

Det er flere forhold som påvirker trærne og fører til dårligere vekstforhold, svekket helsetilstand, tidlig forfall og død:

  •  Generell mangel på oppmerksomhet, både hva gjelder forvaltning, drift og vedlikehold.
  •  Økt forurensning av luft, jord og vann samt nye sykdommer og angrep av sopp og insekter.
  •  Klimaendringene påvirker trær tilpasset et kjøligere klima.
  •  Økende trafikkbelastning skaper et stressende vekstmiljø med vibrasjoner i grunn, vindturbulens og saltsprut.
  •  Mekaniske skader i bark og stammer ved steinsprut, påkjørsler og vedlikeholdsutstyr.
  •  Veiutvidelse uten bekymring hvor røtter slites av og greiner kuttes.

Dessuten ergrer en del seg over høstløv som faller og trekroner som sperrer for utsyn eller skaper skygge.

Dette betyr at trærne kan være i ferd med å forsvinne fra våre gater og veier.

I tillegg til alt dette kommer hensynet til trafikksikkerheten. Trær blir sett på som en risiko som kan føre til død eller alvorlige skader i kollisjoner. Dermed har vi skapt en situasjon med fredagsgullrekkas hovedspørsmålet: Hvem skal ut?

Resultatet synes å være at trærne skal ut for at vi skal få leve, eller snarere, at vi skal få oppføre oss som vi vil langs veien.

Storsamfunnet tar ansvar slik at om du kjører uforsvarlig, så skal du allikevel tas vare på. Det er grunnideen i forhold til visjonen om null drepte og hardt skadde. Det er et forbilledlig og nærmest uslåelig argument.

Holdningene som gjenspeiles er motstridende. Enkelte sverger fast og helt til de sikkerhetsmessige argumentene, mens andre snur opp ned legger ansvaret tilbake til trafikanten. Flere viser til trærs positive innvirkning på trafikantatferd, men er samtidig litt forsiktige og nølende i sine antydninger.

Den Europeiske Landskapskonvensjon påpeker at landskapet favner både kultur og natur. Den omtaler landskapsvern som tiltak for å bevare og opprettholde viktige og karakteristiske trekk i et landskap når det er berettiget ut fra dets natur- og kulturminneverdi, som følge av dets naturlige utforming og/eller menneskers aktivitet.

Vi har alle et personlig forhold til landskapet ut fra egne opplevelser – opplevelser på grunnlag av bruk, minner og kunnskap. Alleene er av de element som gir disse personlige erfaringene, dets kulturelle og sosiale verdier. Vi snakker om herregårdslandskap, frodige kulturlandskap, omtale av byer som grønne osv., nettopp på grunn av veitrærne.

Vei- og gatetrær er å betrakte som levende kulturarv.

De er etablert i samsvar med visjoner og tidsånd som ethvert annet byggverk. Tap av verdiene som er nedfelt i vei- og gateplantinger er de samme som tap av kulturminner generelt. I tillegg kommer biologisk og økologisk verdi.

Tapet av veitrær vil være en dramatisk negativ endring av Europas landskapsarv. Det blir et stedstap av identitet, historie og kontinuitet. Det er å undres over at dette ikke bekymrer flere.

Det finnes ikke et klart svar på problemstillingen. Trær har effekter som påvirker trafikanten, både positivt og negativt. Derfor må det til en felles dugnad for å se på løsninger for hvordan veitrærne fortsatt kan opprettholdes og videreføres som et positivt vei- og gateelement.

Tore Edvard Bergaust er seksjonsleder i Statens vegvesen. (Foto: Henriette Erken Busterud)
Tore Edvard Bergaust er seksjonsleder i Statens vegvesen. (Foto: Henriette Erken Busterud)

Kommentarer (2)

  1. Liz H.R.Christensen sier:

    Vi må bevare de trærne vi har, og tilføre nye der det er mulighet for det. Der er ulike meninger om trær og urbane miljø når man skal bygge nye gater i byer og tettsteder. Noen mener at trær ikke hører hjemme i urbane områder, men hvis man går til andre europeiske byer, ser man at trær bringes inn i meget moderne miljø. Eksempel er en
    park med trær mellom skyskraperne i Canary Wharf i London, eller Sony sitt meget urbane bygg i Berlin, hvor det er plantet trær tett inntil bygningen.
    Det finnes ikke noe flottere enn å reise gjennom en allé av trær, og tidligere var en allé til gården eller huset et statussymbol.
    Vi må derfor ikke redusere mengden av trær, men heller plante flere trær. Spesielt når vanlig trafikk skal nedprioriteres og antall reiser med kollektiv, sykkel og gange skal økes. Det krever nok en del arbeid og holdningsendringer, spesielt når det gjelder trafikksikkerhet, som ofte er et argument for å ta bort trær eller la være å plante trær.

  2. S.H.Søndenaa sier:

    Trær langs vegene må forbeholdes strekninger der det er lite trafikk, og hastigheten er lav.
    Langs veger der fartsnivået er over 70 km/t må det i tilfelle sikres med rekkverk. Trær er i tillegg et problem der det er vegbelysning, ved at de kaster skygge og lett kan skjule fotgjengere, syklister og eventuelle andre som beveger seg langs vegen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

*