Bildet viser vegarbeidere som jobber med hånd-pukking (makadamisering). Bildet er tatt på Fagernes like ved utgangspunktet for riksveg 51. Fra forsamlingshuset Folkvang midt i bildet er det 100 meter til krysset med E16. Vegarbeidet begynte i 1912, og bildet er trolig tatt dette året. (Foto fra Norsk vegmuseum)

Da jobben var å håndpukke stein

Publisert:
4. januar 2017
Av
Håkon Aurlien

I dag er vi opptatt av å ha varierte arbeidsoppgaver, men slik har det ikke alltid vært. I denne artikkelen tas vi med 100 år tilbake i tid, til en tid da pukkstein ble laget med håndkraft.

For 100 år siden var mang en arbeidskar sysselsatt på vegarbeid med å pukke stein. Med en pukksteinshammer i høyre hånd og en støttepinne i venstre satt han ofte på en jutesekk fylt med mose eller halm, dag etter dag og knuste ned stein for å lage en godt og jevnt vegdekke.

Her melder du deg på nyhetsbrev fra Vegnett.

Pukking vil si å slå eller knuse stein ned til noen centimeters størrelse, slik at de skarpe kantene låste seg mot hverandre og ga et stødig vegdekke. Denne pukken brukes den dag i dag i vegens bærelag som ligger rett under grus- eller asfaltdekket. Men før de første maskinelle steinknuserne kom i bruk i Vegvesenet tidlig på 1900-tallet, ble arbeidet med å knuse pukk gjort for hånd, og oftest sittende i vegbanen.

Chausséprinspippet

-Fra 1830-årene var skotske McAdams metode for steinsetting av bæredekker kjent, makadamisering ble et begrep. Prinsippet gikk ut på å bygge opp vegen med grov stein, og så stadig finere stein med grusdekke på toppen, forteller historiker Geir Paulsrud ved Norsk vegmuseum.

Vegarbeid på Hovlandsdalen, Vegnsdal ca. 1910. Statens vegvesen, NVM09F00979. Andre opplysninger: Vegvesen-bilder fra Region sør. Registert av Trine Conradi. *** Local Caption *** Ukjent
Bildet viser vegarbeid på Hovlandsdalen, Vegnsdal fra rundt 1910. (Foto fra Norsk vegmuseum)

Erfaringen i Norge var dårlig. Her i landet resulterte dette i at stenene fløt opp og ble liggende løse i vegbanen.

-Fra 1852 fikk vegassistent, senere vegdirektør, Christian W. Bergh innført det de kalte chausséprinsippet i norsk vegbygging. Dette betydde at mye mer vekt ble lagt på kvaliteten av vegen, blant annet gjennom en flatere lengdeprofil for å kunne kjøre større lass, forteller Geir Paulsrud.

Fra 1830-årene var skotske McAdams metode for steinsetting av bæredekker kjent, makadamisering ble et begrep

Her var det også viktig med mindre friksjon på kjørebanene og ikke minst et fast oppbygget bæredekke som skulle tåle trafikken.

Akkordarbeid

For å få dette til ble det pukket stein for å få den til å ligge rolig som bæredekke. Dette var altså en jobb som lenge ble gjort for hånd. Først ble det lagt på grov stein i en tykkelse på cirka 30 centimeter. Så gikk man på med storslegga, som veide rundt 5-7 kilo. Deretter var det finpukkingen sin tur. Steinen ble pukket med en lett slegge, helst benevnt pukkslegge eller pukkhammer, som var cirka 2,5 kilo tung.

Man hadde også en ring eller en mal som den pukkede steinen skulle passe inn i. Diameteren var gjerne 4,5 eller 5,5 centimeter alt etter hvor grov pukken skulle være. En som pukket stein hadde vanligvis en produksjon på ca. ¾ kubikkmeter om dagen. Dette var en nokså omstendelig produksjon, og i mange steder ble det nok vurdert om grunnen var god nok til å unngå denne jobben, men mange steder måtte det til. Pukkingen kunne oftest være akkordarbeid.

 

Bildet er fra 1916 og viser det som trolig er Vegvesenets første knuseverk og er tatt ved Ålgårdsvegen i Gjesdal kommune. (Foto fra Norsk vegmuseum)
Bildet er fra 1916 og viser det som trolig er Vegvesenets første knuseverk og er tatt ved Ålgårdsvegen i Gjesdal kommune. (Foto fra Norsk vegmuseum)

Rundt år 1900 begynte Vegvesenet å ta i bruk enkle maskinelle steinknusere for å produsere pukk. Dette var enkle og manuelle knusere, og ble 30 – 40 prosent billigere enn håndpukking. Likevel fortsatte man håndpukking til dels i hele mellomkrigstiden.

«Det svir i beina, det svir i baken»

-På den tid fikk landet en politikk for å sysselsette arbeidsledige, og mye av dette ble kanalisert i vegarbeid. Særlig vinterstid kunne dette arbeidet være steinpukking, gjerne i sammenheng med å sprenge en bergnabb for å rette ut en sving, forteller Geir Paulsrud.

Man hadde også en ring eller en mal som den pukkede steinen skulle passe inn i. Diameteren var gjerne 4,5 eller 5,5 centimeter.

Det var nok mange som satt på vegdekket og nynnet og sang. En vise er bevart fra den gang, men forfatteren er ukjent i dag:

«Her må jeg sitte på pukksteinshaugen

Og telje gråstein så godt som jeg kan.

Om kulda biter som sjølve dauen

Og tælen gror i meg arme mann.
Det svir i beina, det svir i baken

Og gikta liker seg glugg i hjel.

Men om jeg sitter her splitter naken

Så er det jo ikke synd på meg likevel.

Jeg tørte gå mer til fattigfuten

Jeg har jo arbeid, jeg pukker stein.

Det blir til klaring på kaffegruten

Og kraftig kjøttsuppe kokt på bein.

Jeg lever rullan på smørbrødbleien

Av middagsmaten blir det niks og null.

For øl og skinke og slike greier

Er kun for dem som har magan full»

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

*