5. mars 1942 fylte Andreas Baalsrud 70 år. Dagen ble feiret i Vegdirektoratets kontorer nær St. Hanshaugen i Oslo. Blant gjestene skal også Heinz Klein ha vært. Han var ansvarlig for vegbygging i Rikskommissariatet. På bildet ser vi Kristian Nicolaisen, vegdirektørens stedfortreder, holde tale for jubilanten. (Foto Vegvesenets arkiv i Riksarkivet)

Vegdirektør Andreas Baalsrud – tyskervennlig eller motstandsmann?

Publisert:
12. juni 2019
Av
Håkon Aurlien

Andreas Baalsruds 26 år som vegdirektør, fra 1919 til 1945, har blitt overskygget av hans virke under andre verdenskrig. I de senere år har særlig spørsmålet om Vegvesenets bruk av krigsfanger blitt reist, og om Baalsrud kjente til forholdene krigsfangene levde under.

I årene etter krigen ble han ofte omtalt som tyskervennlig, men i en artikkel gjengitt i Norsk vegmuseums årbok for 2018 beskriver en hittil ukjent kilde Andreas Baalsrud som motstandsmann.

Krigsoppgjøret dreiet seg først og fremst om medlemskap i NS, direkte støtte til tyskerne, eller egen økonomisk vinning ved samhandling med dem.

– Baalsrud var verken medlem av NS eller hadde økonomiske fordeler ved et samarbeid, sier Ane Cecilie Røed. (Foto: Geir Paulsrud).

Embetet som vegdirektør under okkupasjonen var krevende og innfløkt, og det var også uheldig at man ikke hadde en grundig intern gjennomgang i Vegvesenet etter frigjøringen. Mye ble fortiet og det er også få kilder fra denne perioden. Konsekvensen har blitt en negativ oppfatning av Baalsrud, sier forfatteren Ane Cecilie Røed. Hun har de senere årene skrevet flere artikler om landets tidligere vegdirektører.

Da krigen kom til Norge i april 1940, hadde Baalsrud nylig fylt 68 år. Han hadde de siste årene opplevd både intern og ekstern motstand som tæret på ham, såpass at han 10. april hadde avtalt et møte med statsråden for å melde sin avgang. Men så kom okkupasjonen og en oppfordring fra regjeringen om å holde landet gående. Det gjorde han, først i mai 1945 ble han avløst.

Politiske fanger bygde veier i Nordland

– Krigsoppgjøret dreiet seg først og fremst om medlemskap i NS, direkte støtte til tyskerne, eller egen økonomisk vinning ved samhandling med dem. Vi har ikke grunnlag for å plassere Andreas Baalsrud i noen av de nevnte kategoriene. Han var verken medlem av NS eller hadde økonomiske fordeler ved et samarbeid. Kan dette ha vært grunnen til at han ikke ble gransket, spør Ane Cecilie Røed.

– Baalsruds «forbrytelse» var at han var i overmåte interessert i vegbygging og kanskje ikke helt forstod hva det innebar å samarbeide med tyskerne. Bruk av politiske fanger til å bygge veger i Nordland er meget kritikkverdig, men Statens vegvesen hadde fra tidlig på 1930 tallet god erfaring med bruk av fanger til vegbygging. Burde han ha skjønt at de jugoslaviske fangene ikke var krigsfanger, men slaver, spør hun.

Jugoslaviske fanger på vegarbeid, antagelig ved Karasjok. På grunn av nikkelforekomstene i Petsamo, ville tyskerne ha vegforbindelse til Norge. Baalsrud mottok rapport fra Karl Olsen om at fangene ble dårlig behandlet. (Foto fra Bundesarchiv).

 

En tysk soldat overvåker de jugoslaviske krigsfangene som laster grus på en Vegvesenbil i Hemnes i Nordland.

Via denne lenken kan du bestille årboka eller lese andre artikler.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

*